På Stallen. Kr 200/150.
For noe som virker som en halv evighet siden (eller 13 år), spilte Unni Wilhelmsen på Smuget i Oslo. En hulderaktig, rødhåret pike satte seg ned med gitaren, og da hun slo an den første akkorden og åpnet munnen var salen solgt. Den eneste lyden fra publikum (bortsett fra feberaktig applaus etter hver låt) var lyden av haker som traff bordplatene.
Unnis evne til å trollbinde og begeistre på konsert er fremdeles tilstede i fullt monn i 2010 og hennes nye album ”7” viser med all mulig tydelighet at låtskriveren Unni også er i sitt livs form. De fleste artister opplever ”tørkeperioder” i løpet av sin karriere, men Unni må åpenbart ha falt i gryten som liten, for ”7” er en plate breddfull av melodiske og til tider melankolske perler.
Unni har denne gang fått hedersmennene Erik Honoré og Jan Bang til å produsere for seg. Lydbildet er både åpent, kompleks og innsmigrende. Det er altså lett å forelske seg i denne platen – og romansen utvikler seg for hver gjennomlytting. Lytting er altså et nøkkelord når det gjelder ”7”. Det er tøft å gi ut en plate i disse dager og håpe at vi vil sette oss ned og lytte. Det bør vi. Fordi vi fortjener å bli utfordret og ikke minst begeistret.
De av dere som nå sitter og hører på platen og ser på forsiden av coveret, legger sikkert sammen to og to. Det må dere gjerne gjøre. ”7” er Unni Wilhelmsens syvende plate. Lucky seven. Ni egne komposisjoner. Åtte på engelsk. Én på norsk. Og én coverversjon. Tja, cover? Kanskje like mye en hyllest? En takk? Kjært barn har mange navn, men vi lover at når dere hører Unnis versjon av Joni Mitchells ”Both Sides Now” så er det vanskelig å ikke bli rørt.
Første single er ”Delirium Park” som allerede er playlistet på P1.